Bulewayo, Zimbabwe

Kjære mødre, fedre, kone, kjæreste, søsken og alle dere andre som har forvillet dere inn hit (rekkefølgen er ikke så viktig som det kan virke som). Her kommer en liten oppdatering fra "Even" og "LP" - våre Afrika-navn.

Hverdagene på klinikken begynner å gjøre nytten. Både språk, undersøkelse, resonnement, iverksetting av tiltak og journalskriving flyter bedre og bedre for hver pasient vi møter. Heldigvis.
Arbeidsdagene er fortsatt noe uvant lange, fra 08-17, men det er utrolig hva man kan vende seg til. Forøvrig lurte veileder vår på hvordan vi kunne være motiverte for høyere utdanning når lønnsforskjellene i Norge er så små, og noen ganger snudd på hodet, mellom høyere og lavere utdanning.
I Botswana tjerner en statlig ansatt fysioterapeut rundt 15 000 Botswanske Pula (BWP) , tilnærmet 12 000 NOK, og en privat fysioterapeut (med lange arbeidsdager og mange pasienter) rundt 30 000 BWP. Til sammenligning tjener ufaglærte butikkansatte, renholdere, hushjelper ol. rundt 600-1200 BWP. Enorme forskjeller mellom utdannede og ikke-utdannede altså!
Dette gjør at det er svært vanlig å ha hushjelp, noe som resulterer i at vi med jevne mellomrom finner nystrøkne t-skjorter og boksershortser på sengene våre. Helt greit!

Lørdag morgen var vi tidlig oppe for å komme oss av gårde til Bulewayo, Zimbabwe, hvor vi skulle besøke en bekjent og hans familie. Etter en del styr for å få ut nok Pula fra minibankene fikk vi endelig vekslet inn til US dollar. Zimbabwe sliter med ekstrem inflasjon og det går derfor stort sett i USD og Sørafrikanske Rand. Til transport til og fra gjorde forøvrig BWP nytten, men kursen var selvsagt noe dårlig.
Transport ja. I Francistown finnes få busser, men mange "combis" som tar deg dit du skal. "Combis" er eldre kassebiler og minibusser der de originale setene er tatt ut og erstattet med noen noen langt mindre seter. Dette resulterer selvsagt i et miljøvennlig antall seter per bil og redusert blodsirkulasjon til det meste av ekstremiteter når bilen nærmer seg full. Og ja, "combier" kjører først fra holdeplassen når de er helt fulle. Miljøvennlig og veldig inntektsbringende.

"Combi"-praksis førte til at vi satt i bilen i nærmere to timer før den begynte på veien mot grensen. Flott det. I mellomtiden fikk vi observere hvordan tre pappesker, en paraply, to handlevogner, en kjøleboks og noen slitne bæreposer ble forvandlet til en aldri så liten kiosk med kalde drikker, bananer, kjeks og et utvalgt slikkepinner og andre søtsaker. Folk vet å bruke det de har!

Etter flere lovord om Zimbabwes gjennomgående korrupsjon var vi noe spente da vi ankom grenseovergangen. Om vi bare var heldige eller om vår hyggelige tone og luksuriøse klesstil, badeshorts og tekniske t-skjorter, slo an vites ikke, men vi kom oss ihvertfall igjennom uten problemer.

"Combi"-turen til Bulewayo fortsatte med redusert blodsirkulasjon til beina og et hurtig tempo, kun avbrutt av enkelte esler og kyr som bruker veiene til rekreasjon.

Bulewayo er den nest største byen i Zimbabwe med omtrentlig 3 millioner innbyggere (forøvrig ikke lett å finne noe som helst eksakt informasjon om Zimbabwe). En liten by i norske øyne altså.

Like hele ble vi plukket opp av vår venn Ishmael like i utkanten av byen. For anledningen hadde han fått låne onkels bil som sa tut tut og tok oss mange mil i løpet av helgen.
Veien i området er et kapittel for seg, men kort fortalt er de svært rike på små og STORE hull, eller "pit-holes". Og som kjent kan man ikke unngå "pit-holes", men man kan velge hvilke man vil kjøre i.

Vel framme hos Ishmael ble vi varmt tatt imot av hans yngre søster Sarah, deres yngre fetter Simiso, deres bestemor og en "tante" som alle bor under samme tak.

(Fortsettelse følger. Sannsynligvis i løpet av morgen kveld en gang)

Hilsen
Eivind og den andre i Botswanas gutta boys som har tatt kvelden.